Chaos never died (…) Not only have the chains of the Law been broken, they never existed; demons never guarded the stars, the Empire never got started (…)
– Hakim Bey
1. Tiden for revolusjon er NÅ, og har vært de siste jævla 200 årene. Vi trenger ikke noe parti, ingen dogmer eller politikk for å informere oss om hvordan eller når nedrivningen av sivilisasjonens skal skje. Over hele verden blir vårt legeme forgiftet av de industrielle maskinene, ved de makt-gale, av mamma og pappa, av penger, av byer, ved tvunget løsrivning fra naturen, fra urinsinkter og renhet. En dag til, eller bare enda en time, med denne påtvungne automatisering og tankeløsheten bør ikke bli tolerert. Marx tok det feil, og frihet har vært så fjern for mennesker at vi har glemt hva det er; ;Massene vil ikke bringe om en revolusjon, faktisk, det er innenfor disse metallkubene våre sinn blir voldtatt mest, ledninger stikker inn og ut av hjernene våre. Man bør nesten beundre den teknologiske samfunnet for å kunne endre menneskets natur i en slik grad som det har. Vi er ikke i kontroll av maskinene, maskinene har for lengst tatt over; Livet imiterer kunsten? Ikke faen, mennesker imitere maskinene. Hvis en jævla tre, uten hjerne eller sjel ikke følger ordre, hvorfor faen gjør vi det?
2. Du har blitt fortalt en løgn. Løgnen er nesten poetisk vakker, som et knull bak kjærestens rygg, men det er på tide å møte sannheten. Vi har ligget i skyggen for lenge, vår makt forsvant hundre år siden (noen av oss kan huske det, de som gjør gleder oss med historier om sex, ren narkotika, ren luft og autonomi) 3. (tre). Så lenge sivilisasjonen eksisterer er vi slaver.
4. Ja, fikk Marx tok så jævlig galt. Ikke rart hans revolusjon ble til de dritten-hullene de var, og, noen av dem, fremdeles er. Knullet i ræva av kapital, arbeid, fremskritt, omformingen av menneskeliv til varer. Jeg ønsker ikke å jobbe i navnet av framgang, jeg ønsker ikke å slave under dampende varme metall-monstre eller hypnotiske transportbånd for å skape biler til våre konger og dronninger. Hva jeg gjør skal være for mine egne behov, og behovet for mitt lokasamfunn. For å være fri er å være egoistisk, og å være egoistisk, er å sørge for at samfunnet rundt deg er så utopisk som denne gudsforlatte planeten kan være. (Englene forlot oss tre tusen år siden, men jeg har sett dem, idet den siste dråpen heroin strømmet gjennom min junky-sinn). Uansett hvor du er nå Marx, kom deg for helvete ut av mine drømmer, og vet du hva Lenin, FAEN TA DEG OG. Dine revolusjoner var basert på kompromisser av den enkelte for et felles gode, for massene, men i bøkene dine (farget av de siste dråper av rødvin jeg drakk før jeg ga opp at giften for godt) finner jeg ingen klar ide hva dette er. Så jeg skal fortelle deg hva "massene" er: en jævla abstraksjon. Ordene dine betyr ikke en dritt, ikke så lenge du glemte at du var Karl Marx, ikke en folkemengde. (Èn er ikke en gruppe)
5. Fatter du dette? Ethvert samfunn som krever et dogmatisk offer av enkelte til å opprettholde noen abstrakte begrep om massene er dømt til å mislykkes. Så hva foreslår jeg gjøre?
5.1 Opprettelsen av en situasjon i tid eller sted som lar den enkelte være hva h/a/u/n er.
5.2 Den komplette ødeleggelsen av autoritet (og vi mener ødeleggelse!)
5.3 Frivillig samarbeid av individer for å møte behovene til de enkelte.
Chaos never died (…) Not only have the chains of the Law been broken, they never existed; demons never guarded the stars, the Empire never got started (…)
– Hakim Bey
1. The time for revolution is NOW, and has been for the last fucking 200 years. We don’t need no party, no dogmas or politics to inform us of how or when the tearing down of civilization should take place. All over the world our bodies are being poisoned by the industrial machines, by the power-mad, by mommy and daddy, by money, by cities, by the forced removal away from nature, wild life and purity. One more day, or even an hour, of the forced automation and mindlessness should not be tolerated. Marx got it wrong, and freedom has been so remote for human beings we’ve forgotten what it is; Cause mass society will not bring about a revolution, in fact, it is within these metal cubes our minds are being raped the most, wires sticking into our brain every which way. One should almost admire the techno-logical society for being able to alter human nature to such a degree as it has. We are not in control of the machines, the machines have long since taken over; Life imitates art? Like fuck it does, humans imitate the machines. If a fucking tree, with no brain or soul does not follow orders, what the fuck are we doing it for?
2. You’ve been told a lie. The lie is almost poetically beautiful, like a fuck behind your lover’s back, but it’s time to face the truth. We’ve been laying in the shade too long, our dicks grown limp, our power vanished centuries ago (few of us can remember it, those who do would rejoice us with the tales of sex, pure drugs, clean air and autonomy)
3. So long as civilization exists we are slaves.
4. Yeah, Marx got it so fucking wrong. No wonder his revolution turned into the shit-holes they were, and, some of them, still are. Fucked in the ass by capital, work, labour, progress, turning human lives into commodities. I don’t wanna work in the name of progress, I don’t wanna slave under the steaming hot metal-monsters or hypnotic conveyer belts in order to make cars for our kings and queens. What I make shall be for my own needs, and the need of my community. To be free is to be selfish, and to be selfish is to make sure the community around you is as utopic as this god-forsaken planet can be. (The angels left millennia’s ago, but I’ve seen them as the last tab of acid flowed through my drug-addled mind). Wherever you are now Marx, get the fuck out of my dreams, and you know what Lenin, FUCK YOU TOO. You’re revolutions were based on the compromise of the individual for the common good, for the masses, but in your books (stained with the last drops of wine I drank before giving up that poison for good) I find no clear idea what this is. So I’ll tell you what “the masses” are: A FUCKING ABSTRACTION. You’re words don’t mean shit, not as long as you forgot that you were Karl Marx, not a crowd. (One does not a crowd make)
5. You got this? Any society that demands dogmatic sacrifice of the individual to sustain some abstract notion of the masses is doomed to fail. So what do I propose?
5.1 A situation in time or space that allows the individual to be what s/he IS.
5.2 The complete breakdown of any authority
5.3 The voluntary cooperation of individuals as they see fit to meet the needs of the individual.
En del grunnleggende misforståelser må rettes før det i det hele tatt kan begynne å ta sted en diskjusjon av noe verdi eller grunnlag for eventuell anti-tese.
For det første er (den ontologiske) anarkismen (anarko-ontologi) ikke en del av venstre-siden og har ingen bånd eller slekt med det, og vi spytter på de neo-marxistiske verdiene og erkjenner, proklamerer, at venstre-siden for lenge har menget seg med politikere, politi, staten og medlemmer av den fremdeles eksisterende sosiale og kulturelle eliten.
Vi kan ikke unngå å la et slag av hat brette seg rundt oss i det vi observerer verden, men vi kan heller ikke med god samvittighet eller forstand la det hatet gjøre oss blinde eller forsvarsløse. Anarkisme er ikke i seg selv voldelig eller agressiv men baserer seg oftest på det Taoistiske prinsippet av Wuwei, nemlig å brukte agressjon når det kreves og la være når det finnes noen som helst mulighet for det.
Vi menger seg ikke med den kulturelle eller intelektuelle eliten og ser på oss selv som påstandig anti-intelektuell og anti-kulturell. Dette betyr ikke at vi aviser kunsten, eller samtidskunsten, men setter høyere krav til hvor, hvordan og hvorfor den utføres enn det ellers blodløse "felleskapet" som fyller magene sine med rødvin og kaller OSS rusbrukere? (opium til folket!)
At vi nå og til alle tider erkjenner vår kjærlighet for kaos (som aldri døde, Hakim Bey, 1984) betyr ikke at vi dermed fornekter alle former for harmoni eller fred. Kaos ER harmoni. Og kjærlighet er kaos. Kaoset som oppstår etter berøvelsen av alle lover og regler vil være kortvarig, til og med så kortvarig at vi må følge godt med for å få den med oss, før den vil falle på plass inn i "systemet" og en naturlig balanse vil falle på sted.
Mennesket er en del av naturen, nei, den ER naturen, og dermed i alle sine inkarnasjoner NATURlig. Slapp av, det finnes ingen feil eller gal måte å handle på. Pust inn pust ut, og du er allerede i anarki.
(hovedpunkt til lengre essay) En Sivilisasjon for masochister
- Illusjonen om frihet og hvorfor den må knuses
Om genuin radikal tenkning, dets behov og søken etter løsninger
”All societies we know are governed by the selfish interests of the ruling class or classes” Platon, Republikken
Søken etter sannhet og frihet virker relativt dypt grodd inn de fleste av oss med evnen og ønsket om å tenke fritt. Vi stiller ofte spørsmål til politikeres avgjørelser, og dagdrømmer kanskje om andre måter og drive samfunnet og verden på. Vi antar at vi er frie mennesker, og selv om vi kanskje ikke ønsker å måtte selge tiden vår for penger, vet vi at i våre frie øyeblikk har vi alle muligheter til å planlegge vår og andres fritid, til å eksistere som frie individer (bak lukkede dører)
Men hvor frie er vi? Hvor mye av tankene våre er programmert av massemedia og hvor mye evne har vi egentlig til å "tenke utenfor boksen"? Vi vet vi ofte har kjøpt et visst merke toalettpapir etter å ha sett en reklame, men hvor stopper kontrollen? Og hvor stopper evnen vår til å velge livet vårt? Idet vi trer ut av jobben vår, ut av supermarkedet, hvor frie er vi til å tenke fritt? Er den totalitære staten et forhistorisk lik, eller har den bare skiftet form og gjort seg selv usynlig?
De fleste av oss virker dessverre altfor villige til å overgi makten over saker som politikk, miljø og økonomi til såkalte eksperter. Men om vi tar et overblikk over verdenssitasjonen per i dag er det et unektelig faktum at verden kommer til en slutt hvis ikke noe blir gjort snart, dette gir lite troverdighet til våre eksperter og ledere. Som Noam Chomsky har sagt i over 40 år, når eventuelle system ikke lenger kan rettferdiggjøre sin bruk av makt og myndighet, for å oppnå likhet er det på tide for systemet å gå av, og gi nye ideer en sjanse.
Men ny ideer blir ikke gitt noen sjanse selv i vår pre-apokalyptiske verden. Kun små endringer og reformer som aldri beveger seg ut av den eksiterende rammen av tanker. (som vi skal diskutere senere) Som Einstein sa: Å utføre den samme handlingen om og om igjen og forvente nye resultater, er definisjonen på galskap. Så hvorfor blir nye ideer og systemer så raskt avist, og ikke minst, hvorfor er en så stor del av befolkningen skeptiske til nye systemer, når det er tydelig at vårt ikke fungerer?
Den ene grunnen er historie. Når vi ser på verden med et veldig trangt syn er det lett å avise kommunisme, anarkisme, eller noen andre alternative metoder, da ren fakta viser oss at disse ikke har fungert. Vi blir fortalt at disse systemene var radikale, og at historien viser at radikale metoder, fører til katastrofale resultater. Vi har dermed definert radikalisme som noe fast, og gjennom ren logikk innsett det ikke fungerer. (Og følger, slik Vesten katastrofalt nok har i tusen år, Aristoteles) Noen spørsmål om hvor radikale disse systemene var eller hvorfor de ikke fungerte blir møtt med stillhet eller latterligjøring (som vi også skal gå inn på senere)
Den andre grunnen tar utgangspunkt i veldig enkel Marxistisk kritikk, nemlig samfunn styrt av de få. Hvis dette er så, og vi kan lett se at det er selv i Norge, er det naturlig, til og med helt forsvarlig(!) av disse få og sørge for at genuine alternativer blir hysjet ned. "De få" skal allikevel være forsiktige og ikke virke som om de utøver noen tankekontroll og tillatter derfor aksepterte ideer inn i diskusjonen under kappen av ”alternative tanker”. På denne måten oppstår illusjonen av en demokratisk diskusjon, mens nøyere observasjon vil vise at selv de ideene som blir presentert som radikale, ikke ville skade de få i noen stor grad om de så skulle komme til makt.
Vi har utvilsomt mer fritenkere i dag enn for bare 50 år siden, men hva godt er fritenkere når ingen forandring skjer? Dette virker bare til å styrke maktene som er ved å gi illusjonen av åpenhet, nytenking og planer om forandring.Staten fortsetter å utøve sine viktigste rolle, nemlig å bekrefte at vi som individer ikke har nok "fakta" til å ta avgjørelser, vi er, tross alt, bare mennesker...
Utgangspunktene våre for fritenking
Den tidligere amerikanske læreren John Taylor Gatto beskrev de syv steg i enhver utdanningsystem, hvor den aller første er å skape komplett forvirring ved å kaste en mengde urelaterte ”sannheter” på eleven. Mening eller årsak er ikke forklart, og blir dermed vist å ikke eksistere. Studenten blir lært at hans lodd vil være forvirrelse. Han blir så lært om sin posisjon i mikrosamfunnet, han blir lært å se opp til studenter som er flinke og se ned på dårlige studenter, begge to representert som absolutte sannheter. Han blir Pavlovisk kondisjonert til å møte en av de tidligste, mest langvarende og dødeligste av alle avhengighet; Emosjonell avhengighet. Hans selvfølelse blir diktert av et ekstern apparat gjennom karakterer (dette ser vi videre i kjønnhetsidealer hvor vi konstant søker eksternes mening om vår egen verdi). Han har allerede blitt lært til å suge opp informasjonen (sannheten) som blir presentert, og akseptere den, og akseptere rollen til læreren som kilden til informasjon. Han blir fortalt faktaene, men ikke hvorfor eller hvordan de vil bidra til hans individualitet, og om presset for svar vil læreren ærlig innrømme grunnlaget: Nemlig å bestå utdannelsen og bli en god borger. Selvstendig tenking blir ikke oppmuntret, da det ikke leder til noen umiddelbar gevinst, og den autoritære figuren består som ”eksperten” som har alle svarene (fasitboken); Eksperten er etablert, som gjør selvstendig tankegang over verdslige problemer overflødig, da ekspertene, per definisjon, vil vite svarene. Dermed er både studentens selvfølelse og evne til å delta i sin egen verden gjort avhengig; Studenten blir apatisk, søker ren lykke og umiddelbar gevinst, og blir i alt den perfekte forbruker.
”Our (hero) acts responsibly; after all he does not know what the future holds and so he plays safe to give himself more options later, not knowing that by then he will have been brainwashed so powerfully for so long, that he will almost certainly be unable to extricate himself. (…) After all, he will then say to himself that he has not done all those exams just to throw them away. (…) Who chooses to ”fail”?”
David Edwards, 1995
Med dette som utgangspunkt setter vår helt ut i verden med sin søken etter sannhet, med god støtte fra resten av den økonomiske verden. Den kapitalistiske verden har ikke noe å tape på denne søken, fordi studenten har allerede blir programmert til å: Ikke søke for langt ut over grensene, søke bekreftelse over sine funn med andre autoriteter, og ikke minst, fordi mer eller mindre hva enn studenten finner innenfor grensene han har blir fortalt eksisterer er kontrollert (eid) av de samme maktene. Studenten har, om vi tenker via politikk, blitt åpent fortalt om de mange politiske standpunktene langs en lineær linje (venstre til høyre) og kan fritt i klasserommet velge å støtte partier fra Demokratene til Rødt (evt. NKP) uten å bli forvist. Dette alene stiller mange spørsmål. Hvordan kan en skolesystem tillate så ekstremt radikale partier som Rødt eller Demokratene inn på sine skoler? Svaret er enkelt: Det finnes ingenting ekstremt med noen av disse partiene. De eksisterer begge innenfor den trygge grensen av konformitet og kapitalisme. Partiene blir presentert, stil frem, som eksempler på radikal tenking; Men om vi innser at disse aldeles ikke er radikale (Demokratenes likhet til andre ”normale” kapitalistiske partier, og Rødts forsiktige reformer og respekt for kapitalismen), hva kan dette bety? Det betyr at vi blir presentert med en skala med absolutte ytterpunkter, så langt men ikke lengre, som aldeles ikke er i noen ytterkant; men som fungerer som verktøy for å kontrollere studentenes holdninger. Innenfor denne linjen finner du alternativene. Bruk din stemme godt, husk å stem, sier de, fordi hva enn du stemmer på, stemmer du på å beholde verden slik som den er, status quo, død, krig, drivhusgasser, autoritet, frihetsberøvelse, politistater.Hva skjer om vi tar oss en dagstur utenfor denne lineære linjen? I øyeblikket vi åpner munnen vil bli møtt med hva Chomsky og Hermann refererer til de fem filtrene av propaganda som brukes til å fjerne alle holdninger som ikke på noen måte kan inkorporeres i forbrukersamfunnet. Hvor enhver kritikk eller ytring som ikke passer innenfor denne rammen blir umiddelbart forkastet som naiv, eller latterlig, som om ideene kom fra en annen planet og har ingenting med vår verden å gjøre. På samme måte blir ideene møtt ikke bare med motspill, men alltid med et mye større nettverk, og i enhver krig vil oftest de med de fleste soldatene vinne. Et annet filter, og kanskje det meste interessante er å med vilje misforstå eller vri på forslaget slik store deler av diskusjonen blir kastet bort på en diskusjon uten mening. (Kapitalismen trenger ikke rettferdiggjøre seg på samme måte som Coca-Cola ikke trenger reklamere, de har allerede oppnådd status som endelige, og dermed et den eneste trusselen som må fjernes er intellektuelle angrep). Å diskutere et begrep med en person som enten med vilje velger å misforstå og avlede deg, eller en person som aldri har sett utenfor rammen er like lett som å forklare månen til en person som aldri har åpnet øynene, eller forklare kommunisme til en person som bare har opplevd statskapitalisme.
Den største trusselen i vårt moderne samfunn er løgnen at vi har frihet, at vi ikke er truet. Vi kan stemme på ”radikale” partier, delta via SMS på politiske diskusjoner, skrive brev til statsministere, møte opp på protester, og tro vi har friheten til å mene hva vi vil, si hva vi vil og bestemme over verdens problemer (noe de fleste velger å ikke gjøre, siden slikt er best overlatt til ekspertene. Se over) Ikke bare er våre radikale tanker oftest ikke radikale i det hele tatt, og våre bidrag til den politiske debatten nytteløs da utkommet av saken er avgjort dagen partiet trer i regjering (husk: Vi, som stemmer, stemmer ikke på hva som skal gjøres eller hvordan i vår egen verden, men hvem som skal ta avgjørelsene for oss) men vi er som oftest lurt til å tro at slik en orden er det beste for oss av eksperter. Politikere skyr fra ideer som direkte demokrati, nemlig fordi dette vil føre til radikale forandringer som ikke ville vært verdifulle for Statoil eller andre norske oljefirmaer. Men hvis disse politikerne virkelig representerer oss, hvorfor blir avgjørelsene over hva som faktisk skjer gitt til så få?
Den totalitære statens død og den gjenfødsel i vår tid
For mindre enn 100år siden hadde vi totalitære stater i vesten. Statskapitalistiske stater, ofte kalt kommunistiske, som brukte voldt og trusler til å styre massen til sine meninger. Etter en oppreisning av borgerbevegelser, spesielt i Nord-Amerika på 60-tallet, og en offentlig bevissthet som hva vi vil tolerere og ikke. Maktene, de få, måtte finne et annet system for å beholde sin posisjon og sine verdier.
Så det trengtes et system som ville kontrollere massene uten å ha enkeltpersoner ansvarlige. Det var da puslespillet falt på plass. De hadde noe som ble kalt kapitalisme, skapt av en mann som het Adam Smith, som hovedkonsept var den ’usynlige hånd’; ideen om at alt vil ordne seg på egen hånd om man tillater det; på samme måte som du vil puste av deg selv om du tillater det, du vil ha en tarmbevegelse om du tillater det. Det voldelige totalitære regimet ble byttet ut med en menneskeløs konsept, og dermed eliminerte noen Strasbourg eller Nurnburg. Ingen ville være ansvarlige for en samfunn som kontrollerte menneskemassen.
Selvet og den frie viljen fikk sin første blomstringstid i Reformasjonen, da individet beveget seg ut av de deterministiske klassestrukturene og ble gitt ”frihet” til å kjøpe og selge varer på markedet uten noen restriksjoner (fri handel). Men denne nye friheten førte også til store psykologiske kvaler, men religion og klassestrukturer ikke lengre så dominante befant mennesket seg i et vakuum, uten noen ubenektelige sannheter og for mange ble denne friheten for mye. Andre verdenskrig var ikke bare et eksempel på hvor langt en fascistisk makt kan komme med rett propaganda, men hvor lett mennesker lar seg lede og bli styrt for å fylle eksistensielle hull.
Hva jeg vil fram til er ikke politisk, ikke i den forstand politikk oppfattes av dagens masse media uansett (en praktisk organisasjon som tar seg av de små pragmatiske problemene og overlater oss frie mennesker til å leve livet vårt, og bruke pengene våre i hvilken butikk vi vil) men mye dypere. Nemlig en søken etter sannhet i en haug med løgner (hva Allen Ginsbergs kalte ”a barage of bullshit”) Vi foreslår ikke at alle meninger du kan tenke de er innenfor rammene, eller at du er ut av stand til å tenke fritt, men at det må stilles store spørsmål når man ytrer seg om noe ”radikalt” og blir møtt med stillhet. Hvis vi aksepterer, og dette er ditt valg, at statens største rolle er å fjerne alle tanker som kan vokse og knuse staten, hvorfor ville den tillate tanker og ytringer som gjør akkurat dette; Svaret er at den gjør ikke det.
La oss ta et eksempel: Green Peace. Påståelig en av de mer venstre-grønne anti-kapitalistiske organisasjonene. Men om vi ser nærmere på slagordene deres, handlingene deres, og kanskje aller mest møter en av dem, er den største faktoren det personlige hatet mot ”de feite høyre-radikalistene som sitter i de store husa sine og ler og spiser kjøttet til døde afrikanere”. Hvis dette, billedlig, er sant, så må da altså situasjonen være slik at disse ”høyre-svina” ikke bare tjener penger på verdens ødeleggelse men genuint oppnår lykke av det. Med andre ord, de må ødelegges fordi vi OGSÅ vil spise afrikanske lik og bo i store hus. En Rolls Royce i hver garasje. Med å erkjenne at kapitalisme leder til lykke, mister hele plattformen fotfestet og vi spør oss om vi ikke heller burde gått på BI (Til helvete med moral, Gud er dau!) og levd dette luksuriøse livet.Dette viser klart at en slik venstrevridd radikal organisasjon ikke er radikal i det hele tatt, men kun beveger seg på kanten av konformitet, og operer innenfor en tanke hvor status og makt er lykke. Søken etter status, makt og ære finnes dypt rotet selv i den alternative kulturen. Som lært fra en sårbar tidlig alder sees slike høye posisjoner som et endelig lineært mål. Vi blir fortalt, og konstant minnet på, at det finnes en mållinje, og livets mål er å nå denne før tiden renner ut. Og at makt og penger leder til lykke, og ikke ubalanse og fremmedgjøring fra verden slik vi har argumentert for før.
Kontroll og spørsmål
The feeling of freedom becomes an unreliable guide to action as soon as would-be controllers turn to nonaversive measures, as they are likely to do to avoid the problems raised when the controlee escapes or attacks. Nonaversive measures are not as conspicuous as aversive and are likely to be acquired more slowly, but they have obvious advantages, which promotes their use. Productive labour was once a product of punishment, the slave worked to avoid the consequences of not working (vold, red anm.) Wages on the other hand is where a person is paid when he acts in a certain way so that he will continue to work in this way.
B-F. Skinner – Beyond Freedom and Dignity
B.F Skinner forklarer hvordan lokalsamfunn blir drevet av de få gjennom både behagelig og ubehagelig stimuli (aversive and nonaversive). På samme måte som en slave jobbet for unngå ubehagelig kan et menneske, som en labrotte, blir trent til å søke behagelig stimuli og unngå negativ (ubehagelig). Dette fungerer gjennom å sørge for at forholdet mellom smerten enkeltindividet må gå gjennom og belønnelsen for det. Når lønnslavens lønn ikke lenger er nok for å tilfredsstille hans behov, og beholde hans tro på at ’ekspertene’ arbeider for hans interesser, vil kommunene sette opp behagelig stimuli som distrahering; f.eks. sirkus, karneval, festivaler osv. På denne måten unngår personen å måtte tenke for dypt eller stille noen genuint konfronterende spørsmål.
Dette finner vi igjen i Live Aid og Live 8, festivaler basert på å bevise at de vestlige maktene bryr seg om u-land, at multi-million selskaper bryr seg, samtidig som de aksepterer ingen skyld i situasjonen slik den er.
Godt mot Ond.
De fleste Buddhistiske, og deres avlinger, har et syn på godt og ondt som ikke bare ringer mer sant enn noen annen vestlig humring, men som også er bæredyktig; Nemlig at disse konseptene er tvilsomme selv i de mest ekstreme tilfellene. For en Bodhisatva er skillet mellom godt og vondt ubrukelig. Den baserer seg på eksterne autoritære bestemmelser og meninger. Lover og regler er kun nødvendig i et samfunn hvor mennesker er i en konstant ubalanse med seg selv og verden rundt seg (to aspekter av selvet). De fleste som handler ”ondt” har de beste meningene bak det; Hitler ville redde verden fra jødene, USA ville redde verden fra de røde, osv. Og en bankraner utfører ranet i håp om å sikre seg økonomisk rikdom, som samfunnet har lært ham er lykke, og ønsker sjeldent og skade noen i prosessen. Men å kalle en morder eller narkolanger ond er ikke fullverdig i noen full mening av konseptene. Ondskap har alltid et motiv. De fleste mord skjer ut av desperasjon, de fleste raneri, osv; De fleste totalitære regjeringer mener enten hva de gjør er det beste for samfunnet, eller de innser de må handle på en autoritær måte for å avverge katastrofe (desperasjon). Mønsteret er at onde handlinger blir oftest begått i en mental tilstand som er ustabil. Som ikke eier noen likheter med et mennesker indre verdier i øyeblikk av ro eller sikkerhet (Vi utelukker da naturligvis patologiske eller biologiske tilfeller av mentale lidelser som psykopati eller schizofreni) En ond handling er dårlig, ikke fordi den er ond eller fiendtlig mot velferden, men fordi den ”treffer ikke målet” (for å bruke en bueskyte-ligning) i enkeltpersonens mentale velferd. Som økonomien for ikke så lenge siden, er individet i en ubalanse og ikke i stand til å verken fungere som enkelt individ eller som en del av livet. Et menneske som begår en usosial handling fjerner seg per definisjon fra hele samfunnet ut av frykt, og har få om noen i det hele tatt, verktøy til å forstå seg selv i forhold til sitt miljø (noe vi kan kalle en tilnærmet definisjon av lykke)
”In refusing to turn back, in defiantly seeking to attain one’s objective by force, one incurs misfortune both from within and without, because one’s attitude is wrong”
I Ching
De fleste av oss tror ikke på Gud, og dermed ikke helvete. Vi vet at om vi kan komme unn med en kriminell handling er det bare vår egen samvittighet som kan stoppe oss, og krigsherskere og korrupte politikere blir sjeldent tatt. Hva er det som stopper de fleste av oss fra å begå grusomme handlinger av vold for egen interesse da? To gode grunner er åpenbare: En er at vi vil at hele verden skal ha det like bra, i det minste på et fundamentalt nivå (som igjen kollapser når vi kan gi donasjoner til Leger uten Grenser og samtidig ønske død over de som er ansvarlige for disse situasjonen) og To: Vi forstår gjennom hva vi kan kalle den emosjonelle logikken at en slik handling ikke vil lede til noen vedvarende eller genuin lykke. At å være ond, voldelig og anti-sosial er galt, ikke nødvendigvis av moralske problemer, men fordi en slik handling ”treffer ikke blinken”. Livsstilen er ikke bæredyktig, og kommer fra eller skaper ubalanse, i oss selv, og vårt forhold til, hva vi blir overbevist om er, den eksterne verden. Men de overordnede makten vil ha oss til å tro at et menneske som er ondt er et menneske som ikke fungerer i samfunnet; Hvor det underliggende problemet er mangelen på personens nytteverdi i forbrukersystemet. Mental lidelse blir oftest karakterisert som akkurat dette; Mangel på evne til å passe inn, til å følge gruppen, til å følge reglene som har blitt skrevet ned av mennesker som forlengst er døde.
Når vi møter veggen
En skremmende antall moderne filosofer snakker om meningsløshet og mangel på noen former for sannhet. Vi kan ut fra det at enhver dyp tenking vil kun føre til lidelse og desperasjon, og for en fantastisk kilde for forbrukermarkedet den moderne apatiserte mannen er! (Og det er her vi må være skeptiske over slike tanker og tenke over, som i alle situasjoner, hvem er det som tjener på denne situasjonen) Nihilister, i dag presentert gjennom musikk og mote, er den største stemmen i verdens meningsløshet. For det første virker det ikke særlig overbevisende at et person med en dyp tro på livets uendelige meningsløshet ville leve en livsstil basert på kreativt arbeid og berømmelse, men for det andre, og aller viktigst: Hvem kan med sikkert si hva som er meningsløst og hva som ikke er det? Dette er, uten tvil, relative definisjoner. vi kan ikke med sikkerthet si akkurat hvordan verden oppstod, men vi kan tenke oss at den enten ble skapt gjennom en stor kosmisk eksplosjon, eller at livet alltid har eksistert uten en begynnelse. Hvis vi ikke kan med sikkerhet svare på et slikt fundamentalt spørsmål, hvordan kan vi da vite med slik sikkerhet at livet ikke har noen mening? Hvem har autoriteten til å gi en slik bastant ytring?
Vi må forstå at ikke bare de eksisterende maktene, men også mange av de såkalte radikale og profesjonelle ofte ikke foreslår noe særlig radikalt alternativt, men spiller helt med i den globale økonomien og oljens rolle i vesten. SÅ vi ser hvordan vårt samfunn gjør det vanskelig, umulig, for nye tanker. Fordi våre byer er så store at vi MÅ ha lover og regler, da det ikke er mulig å synkronisere mennesker på samme måte som man kunne om man baserte seg på mindre samfunn eller kollektiver.
Kilder og sitatet:
David Edwards Free to Be Human: Intellectual Self-Defence in the Age of Illusions
David Edwards The Compassionate Revolution
Erich Fromm The Fear of Freedom
B.F. Skinner Beyond Freedom and Dignity
In an industrialized pro-capitalist society alienation and depression should come as no surprise.
We are driven by two forces, two opposing forces, which is battling an internal eternal battle within our body and mind: The drive to work, feed our families, and keep up with the incoming bills and taxes; The other is the drive for "truth". We are reminded of both each day on our way to work.
The latter is inherently, and with good reason (as supported by the state), diffuse and vague in concept. In particular we are told that truth or freedom are concepts that are different for everyone and by definition individual. Thus we are alone in our search through book stores, magazines, movies, and information, spending whatever amount of "free" time we have for this quest. It is the best interest of the power that be what we are sent on a wild goose chase.
Within the framework of the ordinary indoctrinated mind we are in fact searching for solutions, a permanent cure, an alleviation of all pain.
It's not hard to think of examples of people who have found such solutions, be it a new house, a better job, love, or a family, only to discover it has brought with it new and perhaps even more concerning problems, sending you off to new solutions and answers.
This is typical of both capitalism and any theological religion. If physical problems have final solutions, surely mental and spiritual ones must have as well.
If we consider the studied fact that all human emotions have a life span of no more than twenty seconds (happiness, sadness, etc will only stay in your mind for this time, before either altering radically or converting to some similar or altered version), no solution seems worthwhile. This leads to another capitalist goal, apathy. We return to our job, assured that there are no solutions, and therefore no hope. Similarly, atheist may think there is no god; therefore there is no reason, nothing matters. Nothing could be further from the truth. Everything matters, all the time. Our search for truth is for most part within the framework of the industrialized society, which implies it's within in having not being1
Our deepest, most urgent need to understand life tentatively reaches out to find truth and finds mazes of incoherence, distortion, lies and damned lies, false friends and answers that are deliberate deceptions. And what happens in this situation? Our deepest concern for understanding – like a psychic plant reaching for sunlight . strives, falters, fails and falls back, or is lost in some useless intellectual cul-de-sac. Our attempts at understanding collapses before the lies, especially the lies that insist that:
- all truth is relative - all views are equally valid - there are no answers anyway - no one has ever found any answers - we must not go “too deep” - we should not take life sp seriously - we should not think so much - we should make the most of our lives in the short time we are alive by enjoying ourselves - we should relax and have fun because - what we need is to go out and find ourselves a nice girlfriend or boyfriend and leave all that “thinking stuff” to hundred year-old professors (the experts) - David Edwards, "Free to Be Human", 1995
This leads to the nature of mans inability to find any truth. You can't pick up you sword before you've removed your shackles.
I should be good. I should find a girl, get married, find a job, and retire (and hopefully fill the remaining time with as much drugs, drink, fucking and sleeping as possible), I should obtain a status. Get paid. Work hard.
From the inside looking out it looks pretty sustainable. Find a job that's decent, and make the eight hours go by quick. That is if you live in the "democracy" of the free world, free meaning western.
A cube has many angles, so does this little ditty we call "the normal life".
Human beings have many qualities that separate them from animals, though not as much as we think at first sight, one of them being our ability to endure slavery, hierarchy for extended, even indefinite amounts of time. We learn to accept certain truths at birth, and move on. One truth being, a work place has a boss, a CEO, and manager (oh, they love having many different titles, each one being more confusing or false than the other) that employs you. He gives you a set amount of money for a certain amount of your labour. Not unsimilar to prostitution, the difference being most work places won’t make you suck your boss' cock for money. (Not one I’ve found, anyway). The structure is not inherently different though.
You perform repetitive tasks, in which you gain no personal reward or satisfaction (The whore rinsing her mouth out with Gatorade to remove that spunky taste).
You are, essential or not, a cog in the machinery. Once you've accepted the money, you're pretty much obligated, like a good little dog, to do whatever menial tasks the boss tells you to do.
The reward is more or less satisfying, a little sweaty wad of money you can spend on as many candy bars as you wish (making sure you're intake of candy bars increase), and you feel very little guilt about it. (Whatever guilt you might feel is removed by the fact that money is needed to survive, and the money lays in the boss' drawer.) The more you need the money you need, the less likely you are to object to a task. The increased spending is easily manufactured by a constant creation of new gadgets and objects essential to obtain happiness. Happiness you need to counter weight the humiliation of pressing a button three thousand times a day. More guilt, more spending, more work, more money, more shame, etc. It's not complicated.
I won't debate the monetary system; it's a useless task. Fine. I'd much rather buy the tools to build my home then make them. (Though, I wouldn’t personally buy a house, different strokes).
And if we disregard any trading-system, and we agree with the monetary one, there are still large problems being faced.
Today, and ever since the invention of the conveyer belt more or less, labour has become more and more specialized. You don’t make radios anymore; you make the buttons for it.
You work eight hours and the result is not even a finished product. You receive NO satisfaction or proof of you supposed inherent value to the community.
So, more money.
I wont go on longer really. Just some very basic, and let's face, old ramblings. There are several books on the subject, all of them much better articulated.
I'll let Chomsky have the last word, his coughs make more intellectual sense than any of this:
I have for the last, oh, five years been talking people's ears of around me out with my talk for living in the woods, the wild, being selfsufficient, and removing myself from society. (And this was BEFORE "Into the Wild" hit Hollywood (obvisouly inferior to the book)) Well, my postponement has been partiually education based (I do believe in that, myself approaching a Bachelor in Fine Art) and partly cowardness. However: This summer I will be doing a semi-wet run, a trial basically. One week, alone in the woods, with as little aids as possible. I have been working on plans for a dwelling, even preparing a beta-version, and plan to take with me: A saw or axe A pot (and some pot No no, just joking, I'm clean) A good lighter, or a few Clothes, few, some rain equipment, basic change and good quality apparel 3kg of rice A fishing rod A few assorted dried foods (those dried hunter food dealies) Some small cash for an emergensies
I might be missing some essentials there, but I'll think of them.
This will be a trial, a dry run, for a consequent life style.
1. Do not drop out. Instead, try to stop yourself from committing suicide until you can find a job that is so non-hellish that it does not make you suicidal, and then stay at that job, or an even better one if you can find it, for several decades. Grab what fun you can on the weekends, save up money, enjoy your retirement, and you will have lived a pretty good life.
Seriously, it's good to live differently, to take uncommon paths, to minimize your dependence on a society gone astray. But if I were to say, "Woo-hoo! Dropping out is so cool! Quit your job now and hop a freight train to Bolivia, and you will be ALIVE while everyone else is DEAD," then that might be worse than saying nothing. Motivational writing is a drug. If you require a motivational writer or speaker to live differently, then as soon as that external energy shot wears off, you will fizzle and burn out. But if everyone is trying to discourage you from doing something, and you do it anyway, then you have the internal motivation to persist and succeed. So: dropping out is not fun -- better not do it.
2. "Drop out" is a bad metaphor, because it implies you are either in or out. In reality, no one has ever been in or out -- everyone is somewhere in between. The most pathetic office drone still has forbidden dreams, and the most extreme mountain man still has commerce with society. Your mission is to find a niche, somewhere in this range, where you're not held over a barrel by a system that gives you no participation in power.
3. It's not about being pure. It's not about keeping your hands clean or avoiding guilt. Imagine birds living in a forest. Humans come and cut the forest down and build barns and plant crops. If some birds are able to live in the barns, or eat the crops, they don't say, "I'm not going to live in the barn -- that's cheating," or "I'm not going to eat the crops, because then I'm just part of the system." Of all the species on Earth, only humans are that stupid.
Now, that doesn't mean you should accept all gifts. Sometimes the "crops" are poisoned or the "barns" are traps. By all means, when you are offered benefits, use your full intelligence to see what strings are attached. And if you reject something, reject it because you see that it will do you more harm than good, not because you have some silly obsession with purity. Here's a test: when Thoreau was living at Walden Pond, he would often go into town for dinners with his family. If you see anything wrong with that, read this section again, or read this piece about the myth of self-sufficiency.
4. "Out" is relative and not absolute. It is a path and not a destination. And you walk the path not by disconnecting from the rest of the world, but by engaging it in an intelligent and creative way, instead of in one of the disempowering ways that are made to look like the only ways. The myth of the pure and total outsider is one of those disempowering ways. It's a trick designed to make you set an impossible goal, get discouraged, and give up.
5. Do not try to find a job doing what you love. This is my most radical advice. There are some people in the world who have jobs they love so much that they would do them for free. If you become one of these people, you will probably get there not through planning but through luck, by doing what you love for free until somehow the money starts coming in. But if you make an effort to combine your income and your love, you are likely to end up compromising both, making a poverty income by doing something you don't quite love, or no longer love. For example, if you decide to become a chef because you love cooking, it will probably make you hate cooking, because cooking will become linked in your mind to all the bullshit around the job.
What I recommend instead is to separate your money from your love. Get the most low-stress source of income that you can find, and then do exactly what you love for free. It might eventually make you money or it might not. "Do what you love and the money will follow" is a lie. The real rule is: "If you're doing what you love, you won't care if you never make any money from it -- but you still need money."
6. When you begin to get free, you will get depressed. It works like this: When you were three years old, if your parents weren't too bad, you knew how to play spontaneously. Then you had to go to school, where everything you did was required. The worst thing is that even the fun activities, like singing songs and playing games, were commanded under threat of punishment. So even play got tied up in your mind with a control structure, and severed from the life inside you. If you were "rebellious", you preserved the life inside you by connecting it to forbidden activities, which are usually forbidden for good reasons, and when your rebellion ended in suffering and failure, you figured the life inside you was not to be trusted. If you were "obedient", you simply crushed the life inside you almost to death.
Freedom means you're not punished for saying no. The most fundamental freedom is the freedom to do nothing. But when you get this freedom, after many years of activities that were forced, nothing is all you want to do. You might start projects that seem like the kind of thing you're supposed to love doing, music or writing or art, and not finish because nobody is forcing you to finish and it's not really what you want to do. It could take months, if you're lucky, or more likely years, before you can build up the life inside you to an intensity where it can drive projects that you actually enjoy and finish, and then it will take more time before you build up enough skill that other people recognize your actions as valuable.
7. Hard work is satanic. Our nature is to be lazy -- primitive humans have moments of extreme exertion, but they don't go through life in a hurry, they don't push themselves, and despite the popular myth, they don't live in great stress on the edge of starvation. Even medieval serfs worked fewer hours, and at a slower pace, than modern industrialized workers. Ivan Illich has written that at the dawn of the industrial age, they would put a man in a pit that gradually filled with water, and give him a pump, and he would have to pump constantly all day to not drown. Humans are so naturally resistant to hard work that it took something like that to train people for industrial jobs. Now they do it with the schooling system, and with the religious doctrine that hard work is morally virtuous.
The opposite of hard work is quality work. Quality work may be done quickly, but it is never pushed. It arranges itself around the goal of doing something as well as it can be done, and it finds its own pace.
Another opposite of hard work is playful work. Like quality work it may be done quickly but is never pushed. But playful work is indifferent to quality, or even to success. When you're doing playful work, you don't care if it ends in total failure, because you're having such a good time that you would look forward to doing the whole job again.
8. There are no easy rules. This is a tangential point. If you're interested in dropping out of society, you are also likely to reject society's rules, and try to replace them with counterculture rules or rules of your own invention. Humans are map-making animals, and we're always trying to make a map so good that we no longer have to look at the land. This is a mistake, and if you reject the dominant map, it's best to learn to not use any map at all. There is one rule that's very simple, but not easy: observe reality and adjust.
9. Don't rush it. Getting free is not like walking through a magic doorway -- it's like growing a fruit tree.
