Noen ord som bærer annet med seg enn lidelese og pasifisme (Ontologisk anarkisme)

En del grunnleggende misforståelser må rettes før det i det hele tatt kan begynne å ta sted en diskjusjon av noe verdi eller grunnlag for eventuell anti-tese.


For det første er (den ontologiske) anarkismen (anarko-ontologi) ikke en del av venstre-siden og har ingen bånd eller slekt med det, og vi spytter på de neo-marxistiske verdiene og erkjenner, proklamerer, at venstre-siden for lenge har menget seg med politikere, politi, staten og medlemmer av den fremdeles eksisterende sosiale og kulturelle eliten.
Vi kan ikke unngå å la et slag av hat brette seg rundt oss i det vi observerer verden, men vi kan heller ikke med god samvittighet eller forstand la det hatet gjøre oss blinde eller forsvarsløse. Anarkisme er ikke i seg selv voldelig eller agressiv men baserer seg oftest på det Taoistiske prinsippet av Wuwei, nemlig å brukte agressjon når det kreves og la være når det finnes noen som helst mulighet for det.

Vi menger seg ikke med den kulturelle eller intelektuelle eliten og ser på oss selv som påstandig anti-intelektuell og anti-kulturell. Dette betyr ikke at vi aviser kunsten, eller samtidskunsten, men setter høyere krav til hvor, hvordan og hvorfor den utføres enn det ellers blodløse "felleskapet" som fyller magene sine med rødvin og kaller OSS rusbrukere? (opium til folket!)

At vi nå og til alle tider erkjenner vår kjærlighet for kaos (som aldri døde, Hakim Bey, 1984) betyr ikke at vi dermed fornekter alle former for harmoni eller fred. Kaos ER harmoni. Og kjærlighet er kaos. Kaoset som oppstår etter berøvelsen av alle lover og regler vil være kortvarig, til og med så kortvarig at vi må følge godt med for å få den med oss, før den vil falle på plass inn i "systemet" og en naturlig balanse vil falle på sted.
Mennesket er en del av naturen, nei, den ER naturen, og dermed i alle sine inkarnasjoner NATURlig. Slapp av, det finnes ingen feil eller gal måte å handle på. Pust inn pust ut, og du er allerede i anarki.