Illusjonen om frihet og hvorfor den må knuses

(hovedpunkt til lengre essay) En Sivilisasjon for masochister - Illusjonen om frihet og hvorfor den må knuses

Om genuin radikal tenkning, dets behov og søken etter løsninger 

”All societies we know are governed by the selfish interests of the ruling class or classes” Platon, Republikken

Søken etter sannhet og frihet virker relativt dypt grodd inn de fleste av oss med evnen og ønsket om å tenke fritt. Vi stiller ofte spørsmål til politikeres avgjørelser, og dagdrømmer  kanskje om andre måter og drive samfunnet og verden på. Vi antar at vi er frie mennesker, og selv om vi kanskje ikke ønsker å måtte selge tiden vår for penger, vet vi at i våre frie øyeblikk har vi alle muligheter til å planlegge vår og andres fritid, til å eksistere som frie individer (bak lukkede dører)

Men hvor frie er vi? Hvor mye av tankene våre er programmert av massemedia og  hvor  mye evne har vi egentlig til å "tenke utenfor boksen"?  Vi vet vi ofte har kjøpt et visst merke toalettpapir etter å ha sett en reklame, men hvor stopper kontrollen? Og hvor stopper evnen vår til å velge livet vårt?  Idet vi trer ut av jobben vår, ut av supermarkedet, hvor frie er vi til å tenke fritt? Er den totalitære staten et forhistorisk lik, eller har den bare skiftet form og gjort seg selv usynlig?

De fleste av oss virker dessverre altfor villige til å overgi makten over saker som politikk, miljø og økonomi til såkalte eksperter. Men om vi tar et overblikk over verdenssitasjonen per i dag er det et unektelig faktum at verden kommer til en slutt hvis ikke noe blir gjort snart, dette gir lite troverdighet til våre eksperter og ledere. Som Noam Chomsky har sagt i over 40 år, når eventuelle system ikke lenger kan rettferdiggjøre sin bruk av makt og myndighet, for å oppnå likhet er det på tide for systemet å gå av, og gi nye ideer en sjanse.  Men ny ideer blir ikke gitt noen sjanse selv i vår pre-apokalyptiske verden. Kun små endringer og reformer som aldri beveger seg ut av den eksiterende rammen av tanker. (som vi skal diskutere senere) Som Einstein sa: Å utføre den samme handlingen om og om igjen og forvente nye resultater, er definisjonen på galskap.  Så hvorfor blir nye ideer og systemer så raskt avist, og ikke minst, hvorfor er en så stor del av befolkningen skeptiske til nye systemer, når det er tydelig at vårt ikke fungerer?

Den ene grunnen er historie. Når vi ser på verden med et veldig trangt syn er det lett å avise kommunisme, anarkisme, eller noen andre alternative metoder, da ren fakta viser oss at disse ikke har fungert.  Vi blir fortalt at disse systemene var radikale, og at historien viser at radikale metoder, fører til katastrofale resultater. Vi har dermed definert radikalisme som noe fast, og gjennom ren logikk innsett det ikke fungerer. (Og følger, slik Vesten katastrofalt nok  har i tusen år, Aristoteles) Noen spørsmål om hvor radikale disse systemene var eller hvorfor de ikke fungerte blir møtt med stillhet eller latterligjøring (som vi også skal gå inn på senere)              Den andre grunnen tar utgangspunkt i veldig enkel Marxistisk kritikk, nemlig samfunn styrt av de få. Hvis dette er så, og vi kan lett se at det er selv i Norge, er det naturlig, til og med helt forsvarlig(!) av disse få og sørge for at genuine alternativer blir hysjet ned. "De få" skal allikevel være forsiktige og ikke virke som om de utøver noen tankekontroll og tillatter derfor aksepterte ideer inn i diskusjonen under kappen av ”alternative tanker”. På denne måten oppstår illusjonen av en demokratisk diskusjon, mens nøyere observasjon vil vise at selv de ideene som blir presentert som radikale, ikke ville skade de få  i noen stor grad om de så skulle komme til makt.

Vi har utvilsomt mer fritenkere i dag enn for bare 50 år siden, men hva godt er fritenkere når ingen forandring skjer? Dette virker bare til å styrke maktene som er ved å gi illusjonen av åpenhet, nytenking og planer om forandring.Staten fortsetter å utøve sine viktigste rolle, nemlig å bekrefte at vi som individer ikke har nok "fakta" til å ta avgjørelser, vi er, tross alt, bare mennesker...

Utgangspunktene våre for fritenking

Den tidligere amerikanske læreren John Taylor Gatto beskrev de syv steg i enhver utdanningsystem, hvor den aller første er å skape komplett forvirring ved å kaste en mengde urelaterte ”sannheter” på eleven. Mening eller årsak er ikke forklart, og blir dermed vist å ikke eksistere.  Studenten blir lært at hans lodd vil være forvirrelse. Han blir så lært om sin posisjon i mikrosamfunnet, han blir lært å se opp til studenter som er flinke og se ned på dårlige studenter, begge to representert som absolutte sannheter. Han blir Pavlovisk kondisjonert til å møte en av de tidligste, mest langvarende og dødeligste av alle avhengighet; Emosjonell avhengighet. Hans selvfølelse blir diktert av et ekstern apparat gjennom karakterer (dette ser vi videre i kjønnhetsidealer hvor vi konstant søker eksternes mening om vår egen verdi). Han har allerede blitt lært til å suge opp informasjonen (sannheten) som blir presentert, og akseptere den, og akseptere rollen til læreren som kilden til informasjon. Han blir fortalt faktaene, men ikke hvorfor eller hvordan de vil bidra til hans individualitet, og om presset for svar vil læreren ærlig innrømme grunnlaget: Nemlig å bestå utdannelsen og bli en god borger. Selvstendig tenking blir ikke oppmuntret, da det ikke leder til noen umiddelbar gevinst, og den autoritære figuren består som ”eksperten” som har alle svarene (fasitboken); Eksperten er etablert, som gjør selvstendig tankegang over verdslige problemer overflødig, da ekspertene, per definisjon, vil vite svarene.  Dermed er både studentens selvfølelse og evne til å delta i sin egen verden gjort avhengig; Studenten blir apatisk, søker ren lykke og umiddelbar gevinst, og blir i alt den perfekte forbruker.

”Our (hero) acts responsibly; after all he does not know what the future holds and so he plays safe to give himself more options later, not knowing that by then he will have been brainwashed so powerfully for so long, that he will almost certainly be unable to extricate himself. (…) After all, he will then say to himself that he has not done all those exams just to throw them away. (…) Who chooses to ”fail”?” David Edwards, 1995

Med dette som utgangspunkt setter vår helt ut i verden med sin søken etter sannhet, med god støtte fra resten av den økonomiske verden. Den kapitalistiske verden har ikke noe å tape på denne søken, fordi studenten har allerede blir programmert til å: Ikke søke for langt ut over grensene, søke bekreftelse over sine funn med andre autoriteter, og ikke minst, fordi mer eller mindre hva enn studenten finner innenfor grensene han har blir fortalt eksisterer er kontrollert (eid) av de samme maktene. Studenten har, om vi tenker via politikk, blitt åpent fortalt om de mange politiske standpunktene langs en lineær linje (venstre til høyre) og kan fritt i klasserommet velge å støtte partier fra Demokratene til Rødt (evt. NKP) uten å bli forvist. Dette alene stiller mange spørsmål. Hvordan kan en skolesystem tillate så ekstremt radikale partier som Rødt eller Demokratene inn på sine skoler? Svaret er enkelt: Det finnes ingenting ekstremt med noen av disse partiene. De eksisterer begge innenfor den trygge grensen av konformitet og kapitalisme. Partiene blir presentert, stil frem, som eksempler på radikal tenking; Men om vi innser at disse aldeles ikke er radikale (Demokratenes likhet til andre ”normale” kapitalistiske partier, og Rødts forsiktige reformer og respekt for kapitalismen), hva kan dette bety? Det betyr at vi blir presentert med en skala med absolutte ytterpunkter, så langt men ikke lengre, som aldeles ikke er i noen ytterkant; men som fungerer som verktøy for å kontrollere studentenes holdninger. Innenfor denne linjen finner du alternativene. Bruk din stemme godt, husk å stem, sier de, fordi hva enn du stemmer på, stemmer du på å beholde verden slik som den er, status quo, død, krig, drivhusgasser, autoritet, frihetsberøvelse, politistater. Hva skjer om vi tar oss en dagstur utenfor denne lineære linjen?  I øyeblikket vi åpner munnen vil bli møtt med hva Chomsky og Hermann refererer til de fem filtrene av propaganda som brukes til å fjerne alle holdninger som ikke på noen måte kan inkorporeres i forbrukersamfunnet. Hvor enhver kritikk eller ytring som ikke passer innenfor denne rammen blir umiddelbart forkastet som naiv, eller latterlig, som om ideene kom fra en annen planet og har ingenting med vår verden å gjøre. På samme måte blir ideene møtt ikke bare med motspill, men alltid med et mye større nettverk, og i enhver krig vil oftest de med de fleste soldatene vinne. Et annet filter, og kanskje det meste interessante er å med vilje misforstå eller vri på forslaget slik store deler av diskusjonen blir kastet bort på en diskusjon uten mening. (Kapitalismen trenger ikke rettferdiggjøre seg på samme måte som Coca-Cola ikke trenger reklamere, de har allerede oppnådd status som endelige,  og dermed et den eneste trusselen som må fjernes er intellektuelle angrep). Å diskutere et begrep med en person som enten med vilje velger å misforstå og avlede deg, eller en person som aldri har sett utenfor rammen er like lett som å forklare månen til en person som aldri har åpnet øynene, eller forklare kommunisme til en person som bare har opplevd statskapitalisme.

Den største trusselen i vårt moderne samfunn er løgnen at vi har frihet, at vi ikke er truet. Vi kan stemme på ”radikale” partier, delta via SMS på politiske diskusjoner, skrive brev til statsministere, møte opp på protester, og tro vi har friheten til å mene hva vi vil, si hva vi vil og bestemme over verdens problemer (noe de fleste velger å ikke gjøre, siden slikt er best overlatt til ekspertene. Se over) Ikke bare er våre radikale tanker oftest ikke radikale i det hele tatt, og våre bidrag til den politiske debatten nytteløs da utkommet av saken er avgjort dagen partiet trer i regjering (husk: Vi, som stemmer, stemmer ikke på hva som skal gjøres eller hvordan i vår egen verden, men hvem som skal ta avgjørelsene for oss) men vi er som oftest lurt til å tro at slik en orden er det beste for oss av eksperter. Politikere skyr fra ideer som direkte demokrati, nemlig fordi dette vil føre til radikale forandringer som ikke ville vært verdifulle for Statoil eller andre norske oljefirmaer. Men hvis disse politikerne virkelig representerer oss, hvorfor blir avgjørelsene over hva som faktisk skjer gitt til så få?

Den totalitære statens død og den gjenfødsel i vår tid

For mindre enn 100år siden hadde vi totalitære stater i vesten. Statskapitalistiske stater, ofte kalt kommunistiske, som brukte voldt og trusler til å styre massen til sine meninger. Etter en oppreisning av borgerbevegelser, spesielt i Nord-Amerika på 60-tallet, og en offentlig bevissthet som hva vi vil tolerere og ikke. Maktene, de få, måtte finne et annet system for å beholde sin posisjon og sine verdier.

Så det trengtes et system som ville kontrollere massene uten å ha enkeltpersoner ansvarlige. Det var da puslespillet falt på plass. De hadde noe som ble kalt kapitalisme, skapt av en mann som het Adam Smith, som hovedkonsept var den ’usynlige hånd’; ideen om at alt vil ordne seg på egen hånd om man tillater det; på samme måte som du vil puste av deg selv om du tillater det, du vil ha en tarmbevegelse om du tillater det. Det voldelige totalitære regimet ble byttet ut med en menneskeløs konsept, og dermed eliminerte noen Strasbourg eller Nurnburg. Ingen ville være ansvarlige for en samfunn som kontrollerte menneskemassen.

Selvet og den frie viljen fikk sin første blomstringstid i Reformasjonen, da individet beveget seg ut av de deterministiske klassestrukturene og ble gitt ”frihet” til å kjøpe og selge varer på markedet uten noen restriksjoner (fri handel). Men denne nye friheten førte også til store psykologiske kvaler, men religion og klassestrukturer ikke lengre så dominante befant mennesket seg i et vakuum, uten noen ubenektelige sannheter og for mange ble denne friheten for mye. Andre verdenskrig var ikke bare et eksempel på hvor langt en fascistisk makt kan komme med rett propaganda, men hvor lett mennesker lar seg lede og bli styrt for å fylle eksistensielle hull.

Hva jeg vil fram til er ikke politisk, ikke i den forstand politikk oppfattes av dagens masse media uansett (en praktisk organisasjon som tar seg av de små pragmatiske problemene og overlater oss frie mennesker til å leve livet vårt, og bruke pengene våre i hvilken butikk vi vil) men mye dypere. Nemlig en søken etter sannhet i en haug med løgner (hva Allen Ginsbergs kalte ”a barage of bullshit”) Vi foreslår ikke at alle meninger du kan tenke de er innenfor rammene, eller at du er ut av stand til å tenke fritt, men at det må stilles store spørsmål når man ytrer seg om noe ”radikalt” og blir møtt med stillhet. Hvis vi aksepterer, og dette er ditt valg, at statens største rolle er å fjerne alle tanker som kan vokse og knuse staten, hvorfor ville den tillate tanker og ytringer som gjør akkurat dette; Svaret er at den gjør ikke det.

La oss ta et eksempel: Green Peace. Påståelig en av de mer venstre-grønne anti-kapitalistiske organisasjonene. Men om vi ser nærmere på slagordene deres, handlingene deres, og kanskje aller mest møter en av dem, er den største faktoren det personlige hatet mot ”de feite høyre-radikalistene som sitter i de store husa sine og ler og spiser kjøttet til døde afrikanere”. Hvis dette, billedlig, er sant, så må da altså situasjonen være slik at disse ”høyre-svina” ikke bare tjener penger på verdens ødeleggelse men genuint oppnår lykke av det. Med andre ord, de må ødelegges fordi vi OGSÅ vil spise afrikanske lik og bo i store hus.  En Rolls Royce i hver garasje. Med å erkjenne at kapitalisme leder til lykke, mister hele plattformen fotfestet og vi spør oss om vi ikke heller burde gått på BI (Til helvete med moral, Gud er dau!) og levd dette luksuriøse livet. Dette viser klart at en slik venstrevridd radikal organisasjon ikke er radikal i det hele tatt, men kun beveger seg på kanten av konformitet, og operer innenfor en tanke hvor status og makt er lykke. Søken etter status, makt og ære finnes dypt rotet selv i den alternative kulturen. Som lært fra en sårbar tidlig alder sees slike høye posisjoner som et endelig lineært mål. Vi blir fortalt, og konstant minnet på, at det finnes en mållinje, og livets mål er å nå denne før tiden renner ut. Og at makt og penger leder til lykke, og ikke ubalanse og fremmedgjøring fra verden slik vi har argumentert for før.

Kontroll og spørsmål

The feeling of freedom becomes an unreliable guide to action as soon as would-be controllers turn to nonaversive measures, as they are likely to do to avoid the problems raised when the controlee escapes or attacks. Nonaversive measures are not as conspicuous as aversive and are likely to be acquired more slowly, but they have obvious advantages, which promotes their use. Productive labour was once a product of punishment, the slave worked to avoid the consequences of not working (vold, red anm.) Wages on the other hand is where a person is paid when he acts in a certain way so that he will continue to work in this way. B-F. Skinner – Beyond Freedom and Dignity

B.F Skinner forklarer hvordan lokalsamfunn blir drevet av de få gjennom både behagelig og ubehagelig stimuli (aversive and nonaversive). På samme måte som en slave jobbet for unngå ubehagelig kan et menneske, som en labrotte, blir trent til å søke behagelig stimuli og unngå negativ (ubehagelig). Dette fungerer gjennom å sørge for at forholdet mellom smerten enkeltindividet må gå gjennom og belønnelsen for det.  Når lønnslavens lønn ikke lenger er nok for å tilfredsstille hans behov, og beholde hans tro på at ’ekspertene’ arbeider for hans interesser, vil kommunene sette opp behagelig stimuli som distrahering; f.eks. sirkus, karneval, festivaler osv. På denne måten unngår personen å måtte tenke for dypt eller stille noen genuint konfronterende spørsmål.

Dette finner vi igjen i Live Aid og Live 8, festivaler basert på å bevise at de vestlige maktene bryr seg om u-land, at multi-million selskaper bryr seg, samtidig som de aksepterer ingen skyld i situasjonen slik den er.

Godt mot Ond.

De fleste Buddhistiske, og deres avlinger, har et syn på godt og ondt som ikke bare ringer mer sant enn noen annen vestlig humring, men som også er bæredyktig; Nemlig at disse konseptene er tvilsomme selv i de mest ekstreme tilfellene. For en Bodhisatva er skillet mellom godt og vondt ubrukelig. Den baserer seg på eksterne autoritære bestemmelser og meninger.  Lover og regler er kun nødvendig i et samfunn hvor mennesker er i en konstant ubalanse med seg selv og verden rundt seg (to aspekter av selvet). De fleste som handler ”ondt” har de beste meningene bak det; Hitler ville redde verden fra jødene, USA ville redde verden fra de røde, osv. Og en bankraner utfører ranet i håp om å sikre seg økonomisk rikdom, som samfunnet har lært ham er lykke, og ønsker sjeldent og skade noen i prosessen. Men å kalle en morder eller narkolanger ond er ikke fullverdig i noen full mening av konseptene. Ondskap har alltid et motiv. De fleste mord skjer ut av desperasjon, de fleste raneri, osv; De fleste totalitære regjeringer mener enten hva de gjør er det beste for samfunnet, eller de innser de må handle på en autoritær måte for å avverge katastrofe (desperasjon). Mønsteret er at onde handlinger blir oftest begått i en mental tilstand som er ustabil. Som ikke eier noen likheter med et mennesker indre verdier i øyeblikk av ro eller sikkerhet (Vi utelukker da naturligvis patologiske eller biologiske tilfeller av mentale lidelser som psykopati eller schizofreni) En ond handling er dårlig, ikke fordi den er ond eller fiendtlig mot velferden, men fordi den ”treffer ikke målet” (for å bruke en bueskyte-ligning) i enkeltpersonens mentale velferd. Som økonomien for ikke så lenge siden, er individet i en ubalanse og ikke i stand til å verken fungere som enkelt individ eller som en del av livet. Et menneske som begår en usosial handling fjerner seg per definisjon fra hele samfunnet ut av frykt, og har få om noen i det hele tatt, verktøy til å forstå seg selv i forhold til sitt miljø (noe vi kan kalle en tilnærmet definisjon av lykke)

”In refusing to turn back, in defiantly seeking to attain one’s objective by force, one incurs misfortune both from within and without, because one’s attitude is wrong” I Ching

De fleste av oss tror ikke på Gud, og dermed ikke helvete. Vi vet at om vi kan komme unn med en kriminell handling er det bare vår egen samvittighet som kan stoppe oss, og krigsherskere og korrupte politikere blir sjeldent tatt. Hva er det som stopper de fleste av oss fra å begå grusomme handlinger av vold for egen interesse da? To gode grunner er åpenbare: En er at vi vil at hele verden skal ha det like bra, i det minste på et fundamentalt nivå (som igjen kollapser når vi kan gi donasjoner til Leger uten Grenser og samtidig ønske død over de som er ansvarlige for disse situasjonen) og To: Vi forstår gjennom hva vi kan kalle den emosjonelle logikken at en slik handling ikke vil lede til noen vedvarende eller genuin lykke. At å være ond, voldelig og anti-sosial er galt, ikke nødvendigvis av moralske problemer, men fordi en slik handling ”treffer ikke blinken”. Livsstilen er ikke bæredyktig, og kommer fra eller skaper ubalanse, i oss selv, og vårt forhold til, hva vi blir overbevist om er, den eksterne verden. Men de overordnede makten vil ha oss til å tro at et menneske som er ondt er et menneske som ikke fungerer i samfunnet; Hvor det underliggende problemet er mangelen på personens nytteverdi i forbrukersystemet. Mental lidelse blir oftest karakterisert som akkurat dette; Mangel på evne til å passe inn, til å følge gruppen, til å følge reglene som har blitt skrevet ned av mennesker som forlengst er døde.

Når vi møter veggen

En skremmende antall moderne filosofer snakker om meningsløshet og mangel på noen former for sannhet. Vi kan ut fra det at enhver dyp tenking vil kun føre til lidelse og desperasjon, og for en fantastisk kilde for forbrukermarkedet den moderne apatiserte mannen er! (Og det er her vi må være skeptiske over slike tanker og tenke over, som i alle situasjoner, hvem er det som tjener på denne situasjonen) Nihilister, i dag presentert gjennom musikk og mote, er den største stemmen i verdens meningsløshet. For det første virker det ikke særlig overbevisende at et person med en dyp tro på livets uendelige meningsløshet ville leve en livsstil basert på kreativt arbeid og berømmelse, men for det andre, og aller viktigst: Hvem kan med sikkert si hva som er meningsløst og hva som ikke er det? Dette er, uten tvil, relative definisjoner. vi kan ikke med sikkerthet si akkurat hvordan verden oppstod, men vi kan tenke oss at den enten ble skapt gjennom en stor kosmisk eksplosjon, eller at livet alltid har eksistert uten en begynnelse. Hvis vi ikke kan med sikkerhet svare på et slikt fundamentalt spørsmål, hvordan kan vi da vite med slik sikkerhet at livet ikke har noen mening? Hvem har autoriteten til å gi en slik bastant ytring?

Vi må forstå at ikke bare de eksisterende maktene, men også mange av de såkalte radikale og profesjonelle ofte ikke foreslår noe særlig radikalt alternativt, men spiller helt med i den globale økonomien og oljens rolle i vesten. SÅ vi ser hvordan vårt samfunn gjør det vanskelig, umulig, for nye tanker. Fordi våre byer er så store at vi MÅ ha lover og regler, da det ikke er mulig å synkronisere mennesker på samme måte som man kunne om man baserte seg på mindre samfunn eller kollektiver.

Kilder og sitatet:

David Edwards Free to Be Human: Intellectual Self-Defence in the Age of Illusions David Edwards The Compassionate Revolution Erich Fromm The Fear of Freedom B.F. Skinner Beyond Freedom and Dignity